Terror: Israel vs. Europa

Hans Rustad

Hans Rustad

Hans Rustad holdt foredrag i Miff Oslo tirsdag 26. april. Rustad er redaktør for det konservative nettstedetdocument.no og publiserer ofte stoff fra SMA. I tillegg publiserer nettstedet ofte andre israelvennlige og belysende artikler som du aldri vil finne i norske medier ellers.

Følgende er et sammendrag av en del av de viktigste punktene i foredraget.

Alt i dag skjer så fort og henger så sammen at man kan bli svimmel. Israel har et samhold og ”kan” dette med terror, så jeg er derfor mer bekymret for Europa enn for Israel.

Europa har kommet etter Israel i den forstand at også vi har fått terror, men vi takler dette helt annerledes enn Israel gjør. Israel vet at terror er en trussel mot landets eksistens. I Europa heter det at terror er noe som sprer frykt, og at vår “motstand” derfor må være å fortsette som før.

Men terror er ikke bare frykt, det er også å bryte ned mostanden i samfunnet. Israel ville aldri omskrevet sannheten på denne måten slik Europa gjør. Israelerne er nødt å se sannheten i hvitøyet for å overleve.

Dette er en asymmetrisk krig. Vår fiende har en fordel i en slik krig. Det som er spesielt er at Europa ikke tør si hvem fienden er. I Israel er det derimot ingen tvil om hvem som er fienden. Europeerne tør ikke si hvem som er fienden.

Bare dersom man kan skape en slags ”symmetri” kan man nevne hvem fienden er. Denne måten å forholde seg til terroren skaper store spenninger innad i Europa. Slik at selv om blodet flyter i Brussel og Paris, så er det fremdeles de “ekstreme høyre” som er fienden.

Israelerne står i vantro og ser på det europeiske knefallet, og de ser på europeernes svakhet. Dette er en parallell til 30-årene: det var derfor Hitler kunne få makt. Ingen våget å konfrontere hans arbeid og ideer.

Derfor, på grunn av denne svakheten, har jødene begynt å forlate Europa. Europa kan ikke en gang beskytte seg selv, langt mindre sine jøder.

Europeerne har sagt opp nasjonalstaten til fordel for en overbygning: EU, FN og andre overbygninger. Vi har skapt et system som produserer vinnere og tapere.

Arbeidsmarkedet er i forandring, man setter bort jobber – du får ikke lenger jobb fordi du er blond. Hva har så dette med Israel å gjøre? Det skapes spenninger.

Tenk på alle de forhåpningene man hadde til Obama. Det er ikke så mye igjen av det nå. Han er den mest liberale presidenten USA har hatt, men han har ikke egentlig selv oppdaget at holdningene hans ikke fungerer slik han later til å tro, og fortsetter som før.

Er dette kynisme, eller er politikk noe man sier fordi man vet det har en effekt man er ute etter? Sånn skulle ikke politikk være. Det vi skal gjøre i kveld, er å snakke sant.

Obama var i Saudi Arabia. Han er ikke spesielt populær der. Dette er en merkelig situasjon: venstresiden er skuffet over Obama, men får seg ikke til å si det, man tier heller stille. Obama har nemlig blitt ”dronekrigeren”. Bush var Guantanemo, Water Boarding etc.. men Obama har drept mange. Fredsprisvinneren Obama.

Overvåkningen som Snowden avslørte er ett eksempel. Så er det våpenleveransene til Saudi Arabia. USA har levert våpen for 30 milliarder dollar.

Midtøsten har blitt som et hjul som stadig suger inn i seg større arealer, med vold og annen elendighet. Dette bekymrer Israel. Obama er jo også sterkt antisemittisk. En effekt av disse krigene er jo at vi får folk hit som har antisemittiske holdninger. Dette er en infiltrasjon. Se på saken med Kaplan i Sverige som måtte gå fra regjeringen. Man later som om det kun er denne personen som er problemet og som har slike holdninger.

Obama hadde lovet å bombe Assad hvis han brukte gass mot sin egen befolkning. Assad brukte likevel gass flere ganger, tross Obamas ”red line”. Obama brukte ikke bomber mot Assad, slik han hadde truet med. Dette var det tidspunktet da Assad ble reddet.

Det virker som om Obama ikke skjønner dette. Flyktningene som kommer til Europa, er jo dels grunnet denne handlingen av Obama. Virkeligheten er langt fra det bildet politikerne gir deg.

Så har du politikere som Erdogan og Putin, som ikke bryr seg overhodet.

Angrepene i Paris, etc – dette er krig. Nå trues europeiske storbyer, det er krig! Selv etter angrepene i Tunisia kunne Cameron – igjen – prestere å si: – dette har ikke noe med islam å gjøre. Han viser med dette frykt. Han er redd på vegne av sin egen befolkning, og tar over rollen som beskytter. Er det en slags psykoterapi? Hollande reagerte noe annerledes etter Paris.

Det skaper mistenksomhet når lederne sier ”slapp av” når de skulle beskytte. Dete er en forferdelig politikk. Den snur situasjonen på hodet. Det skaper frykt.

Vi får også stadig høre at de farlige er de høyreorienterte. Dette er å forgifte befolkningen, og det betyr at det blir enklere for de virkelig høyreekstreme.

Men vi har ikke sett noen større demonstrasjoner mot terror. Alt dette er fakta, men ingen medier nevner det. Derved blir de en del av en dynamikk som skaper spenninger.

Israelerne vet at dette er farlig og ser det svært alvorlig. Slår ned på selvtekt. I Norge går man i motsetning etter dem som snakker om og setter ord på det alle vet. – det ”kunne jo” bli omsatt i gjerning… det blir som blodhunder.

Jihad eksisterte for øvrig før Israel, det har ikke noe med grenser eller territorier å gjøre. Det muslimske Brorskapet ble opprettet i 1928.

I Europa tenker man om at hvis man integrerer muslimene, støter man dem fra seg, så i stedet integrerer man seg i islam og mister sin egen identitet. Europeerne får ikke lenger være seg selv – tør ikke. Dette handler nå om verdiene våre, om kulturen.

Fiendtligheten er slik at det snart er blitt kontroversielt å si at man er norsk. Alle kulturer er liksom like mye verdt, – og egentlig er de andres bedre enn vår. Alle ”vil” egentlig det samme, bare de får sjansen, forklarer man. Derfor tar man imot alle med åpne armer. Så når det ikke blir som man tenkte, så må det være noen ”slemminger” som tenker feil.

Derfor tildelte regjeringen de 50 millioner til Bjørgo. Han skal forske på ”høyreekstreme”.

Han snakker åpent om at politiet skal banke på dørene til dem som ikke tenker som ham. Et intervju nylig viste tydelig at dette ikke handler om forskning, men om ideologi. Det kom opp nylig at man mener de konservative kristne kan bli høyreekstreme. Hvis du mener Norge er et kristent land, er du jo imot multikultur og slik de definerer det er du ekstremist.

Dette er alvor.

Vi hadde 22.juli, men det var én person. Nå har vi trusler i Europa som ikke kommer fra én, men fra tusener av jihadister. Tenker man selv, så tenker man automatisk: – hvorfor ikke heller bruke pengene på et senter som forsker på salafisme? DET er jo relevant!

Det foregår en bagatellisering av jihad, terrorister blir omtalt som om dette er noe som skjer på ”gutterommet”, denne radikaliseringen.

Det hjelper for den del ikke med en politistat dersom vi ikke vet hva vi tror på. Det var noen verdier vi trodde på i Norge før. Kanskje ikke alt var så godt, men det var likevel en soliditet i folk – hos mange.

I dag får ikke disse lenger noen bekreftelse ovenfra – fra landets ledelse. Mange savner dette, og de er sorgfulle fordi det er slik.

Vi fornekter den arv vi har fra Israel. Mellomkirkelig Råd arbeider for å delegitimere Israel. Når du tenker på kristendomsforfølgelsene i Midtøsten – vår egen religion har blitt synkretistisk – man mener vi alle tror på den samme gud.

Rustad tok et par eksempler på at bildet likevel ikke er helt mørkt. Han mente de to samfunnsdebattantene Usman Rana og Faten på hver sin måte begge to nå opptrer på en måte som kan gi en strime av håp. De nevner og bruker eksempler – Rana om de norske prestene – han skulle ønske imamene var mer like dem. Og Faten kunne fortelle at hun av og til søkte tilflukt i kirken for å få være i fred. De blir begge nå utsatt for trusler fra sine egne, – og her ligger håpet. Det må frem at de samme som nå truer dem, er de som truer friheten i det norske samfunnet.

Men det norske samfunnet følger ikke opp dette. Ikke det danske heller, for den del. De ser ikke en gang problemstillingen over. Og i Sverige er det virkelig ille på dette området.

Det er en sammenheng mellom mangel på grensesetting og det at vi ikke får eller tør si hvem og hva vi er. Vi skal ikke skrive om hele vår historie og tro fordi det kommer noen andre til vårt land.

Så hvordan denne utviklingen kan fortsette er en stor psykologisk gåte, for folk flest vil slett ikke ha det slik.

Mediene lager stråmenn – det er ingen reell debatt.

Eksempel: nazi-beskyldningene mot Israel. Du kan ikke så lett forsvare deg mot en stråmann.. du blir tatt for å være noe du ikke er – hvordan skal du forsvare deg?

Definisjon på å være politisk korrekt: Det finnes bare én type spørsmål og svar, og de er kjent. Det gjelder bare å lære seg dem.

Dette er et nytt fenomen i Norge. Jeg har opplevd den kalde krigen, og har opplevd mistenksomhet. Man kunne bli mistenkt for å være kommunist. I dag kan potensielt alle mistenkes! Det er noe nytt i landet vårt.

Vi står overfor noen alvorlige valg. Møtene i Danmark foregår nå bak maskingevær. Dette viser at de som truer, har veldig stor makt. Det er et nederlag når det frie ord må søke tilflukt bak metertykke vegger og våpen. Problemet er at politikerne nekter å innse hvor alvorlig dette er.

Vi står i en kamp hvor det flyter blod, og hvor det vil flyte blod i fremtiden. Men vi mangler en strategi.

Tiden er nå inne for Europas politikere. Det burde ikke være slik at en som Vilks må sitte i sikkerhetsfengsel, – for det er det han gjør, i praksis.

Myndighetene må begynne å sende signaler: de som truer, må sendes ut av landet. Hvis ikke dette skjer, – pisk og gulrot – en klok, forutseende strategi – får vi et mer regresessivt samfunn. Et samfunn som utvikler seg bakover.

Israel har det ikke slik. Der vet man hvem man kan stole på.

Comments are closed.