Israel minnes sine kjære

Memorial Day. De fleste har mistet noen de var glad i.

Memorial Day. De fleste har mistet noen de var glad i.

Hva er det med dette landet, dette folket? Alt er annerledes. Det gjelder åpenbart andre regler for dem enn for oss andre.

Når vi blir angrepet av sinte menn som tilber Allah, kjenner vi det koker. – Hva har vi gjort dem? Har vi ikke bare vært snille, tilbudt dem ly for krigen, gitt dem mat og hus, av vårt overskudd. Det er da urettferdig at de skal hate oss sånn.

Annerledes er det når de angriper jødene. Israel. Det eneste demokratiet, det eneste utviklede landet i regionen, sett med våre øyne i alle fall, helt likt oss selv på mange måter, men likevel. Det vi må lide når terrorister angriper oss, er uforskyldt. Israel må lide på grunn av at de “okkuperer”. Denne oppsiktsvekkende holdningen ble for eksempel uttrykt i tiden etter 22/7 og de grusomme drapene Anders Behring Breivik begikk, og Israel uttrykte medfølelse og et aldri så lite: “forstår dere oss nå?” Mannen som målbar de ekstreme, men likevel så svært vanlige holdningene, var Norges offisielle representant til Israel, ambassadør Svein Sevje.

Men neida. Vi forstår ikke jødene nå. Vi forsto dem ikke etter 22/7, ikke etter Gaza-krigene, ikke under Mavi Marmara-episoden, og vi forstår dem ikke når de slår ned på knivstikkende, “Allahu Akbar”-skrikende arabere og stopper dem før de dreper enda flere. Vi enser det ikke, det er sannheten. Vi bryr oss i hvert fall ikke så mye at vi sender reportasjer i mediene. Hvis vi skulle komme til å gjøre det, er det – hold deg fast – med motsatt fortegn. I morges viste NRK tekst-TV en nyhetssak hvor Israel bombet et mål og noen “palestinere” skulle ha blitt drept – og så opplyste man at det også var sendt – samtidig – raketter derfra.

At staten Israel som det demokrati det er, har plikt og full anledning til å forsvare sine borgere mot rakettangrepet – som kom først – kommer visst ikke opp på skjermen for disse menneskene.

Men det er ikke noe nytt. Antisemittismens historie er full av slike “annerledes”. Den franske filosofen Alain Finkielkraut skrev i 2000 at “parentesen har lukket seg” om voldsbølgen som rammet jøder i Europa. “Jødenes hjerter er tunge. For første gang siden krigen er de redde.”

De tre forfatterne Eriksen, Harket og Lorentz skriver i sin bok “Jødehat” følgende:

“Sammenhengen mellom konflikten i Midtøsten og angrepene på jødiske minnesmerker, gravlunder, forretninger, synagoger og skoler er omstridt, men 60 år etter frigjøringen av Auschwitz er det i denne konflikten at hatet mot jødene finner sin legitimering.”

Altså handler ikke jødehatet om hva jødene gjør. Det handler ikke om uenighet med Israels regjering, som så mange hevder – og ser på deg med verdens blåeste og uskyldigste øyne. “Det må være lov å være uenige med Israel uten å bli beskyldt for antisemittisme!” Javisst. Så hva foreslår vi? Skal jødene fortsatt behandles ulikt alle oss andre? Midtøsten koker. Det drepes mengder av uskyldige sivile hver eneste dag, men verden står maktesløs og ser på massakrene. Man greier ikke samle seg om ett eneste tiltak. Knapt en skarve resolusjon greier man å sette underskriften sin under. Men hva er alle skjønt enige om, og hvilket land og folk har fått flere FN-resolusjoner mot seg enn alle disse andre?

Vi vet svaret.

Men jødenes lille, på mange måter fantastiske stat gir seg ikke over. Med en blomstrende økonomi som følge av høy arbeidsmoral og en stor grad av investeringsvilje og oppfinnsomhet feirer landet torsdag sin 68. uavhengighetsdag.  Men først skal de minnes sine 23.447 unge menn og kvinner som har måttet bøte med livet for å forsvare sitt lands frihet i disse årene. Blant dem som tjenestegjør i IDF – det israelske forsvaret – jøder, drusere, circassiere og noen muslimske samfunn, er det knapt noen som ikke er berørt, skriver Times of Israel. Alle har mistet en de kjenner, eller de kjenner en som har.

Klokka 20 ringer sirenene i hele landet for å markere et øyeblikks stillhet. Dette øyeblikket berører absolutt hele landet, man stanser opp i det man gjør, om man så kjører på veien. Her er alle de 8,5 millioner innbyggere i Israel samlet om én sak.

Kampen – forsvaret fortsetter. Bare sist år ble 68 israelere drept på jobb mens de forsvarte landet eller sørget for ro og orden. I tillegg ble 32 sivile mennesker brutalt drept av angripere. Før staten Israel ble etablert i 1948, ble 2.576 sivile og sionister drept i terrorangrep, et tall å merke seg for alle som støtter synspunktet til Svein Sevje, at jødene har seg selv å takke. Fordi. Fordi hva?

Det jødiske folk har sin opprinnelse i landområdene Judea og Samaria. Har vandret jøden Jesus omkring. Var han født på “Vestbredden”, ettersom Betlehem ligger her? Også den gangen var jødeland okkupert, av romerne. Og før hans tid hadde hans forgjenger David sitt hovedsete i verdens mest omstridte hovedstad, Jerusalem. Er også den “palestinsk” – fordi en egypter ved navn Yassir Arafat fant det opportunt å kalle araberne i området for å ramme den jødiske staten?

Uttrykket “palestiner” ble for øvrig brukt i den britiske mandatperioden (1922-1948) for å identifisere jødene i området. Araberne i området ble derimot kalt, – ja hva tror vi? Arabere – enkelt nok. Selv kalte de regionen balad esh-Sham (Damaskus-provinsen).

I begynnelsen av 1947, da FN utredet muligheten for å dele området mellom jøder og arabere, argumenterte dessuten diverse arabiske talspersoner sterkt imot en slik deling, ettersom området etter deres mening var en del av “Sør-Syria”, og ettersom det aldri hadde eksistert noe “palestinsk” folk eller “palestinere”, var det i deres øyne urett å etablere en stat ex nihilo (ut av ingen ting) på syrisk suverent territorium.

Comments are closed.