En svært vital 68-åring

Noen startet feiringen tidlig. Her fra Gan Yavneh

Noen startet feiringen tidlig. Her fra Gan Yavneh

Ved inngangen til Uavhengighetsdagen den 12. mai, Israels nasjonaldag, er det en høyst oppegående stat vi har med å gjøre.

En ekspansjon fra 806.000 innbyggere den 14. mai 1948 til dagens 8.522.000 foregår ikke smertefritt, og vi snakker både om økonomi, levestandard, demokratiske verdier, samt dessuten det Europa nå forsøker seg på: blanding av kulturer og religioner. For av disse åtte og en halv million er rundt 75 % jøder, ca 21 % arabere, og rundt 4,5 % er andre kulturer: ikke-arabiske kristne, tilhengere av andre religioner etc. Her kan du virkelig snakke om en smeltedigel av kulturer, det vet alle som har sittet på Jaffa Street i Jerusalem og spist frokost i solskinnet mens mennesker i alle varianter myldrer rundt en.

Ifølge Israels statistiske sentralbyrå CBS var det 11,5 millioner jøder i verden da Israel ble etablert i 1948. Bare seks prosent av disse bodde på det tidspunktet i Israel. I dag er de 14,3 millioner, men 43 prosent bor i Israel.

Byene har vokst. Den gangen var Tel Aviv den eneste byen som hadde mer enn 100.000 innbyggere, i dag har Israel hele 13 byer med mer enn 100.000 innbyggere – av disse har åtte byer et innbyggertall på mer enn 200.000: Jerusalem, Tel Aviv-Jaffa, Haifa, Rishon Lezion, Petah Tikva, Ashdod, Netanya og Be’er Sheva.

Men tilbake til ekspansjonen. Brutto nasjonalprodukt i Israel var rundt 2.504 milliarder kroner i 2015. Statens første år produserte de drøyt 100 milliarder. Brutto nasjonalprodukt per hode var i 1950 43.000, – mens i 2015 ligger det på drøyt 288.000 kroner. I 1956 brukte en israeler 42 prosent av lønnen sin på bolig, i dag har dette falt til 16,2 prosent.

I 1950 hadde Israel 1.300 studenter fordelt rundt på universiteter i landet. I dag er det 310.000 studenter, og av disse er det 72.500 som har fullført en grad.

Disse tallene er bra, men slett ikke enestående i verdensmålestokk. Det er en mengde land som scorer bedre på både BNP og BNP per capita. Kanskje forklaringen ligger i utfordringene med en pågående ekspansjon – i 2015 kom det 36.000 nye borgere til landet. Europeiske land på sammenlignbar størrelse har enorme utfordringer med et slikt antall. Israel har hatt en enorm innvandring siden starten i 1948, mens europeerne nylig har begynt.

En undersøkelse derimot som rangerer land etter hvor lykkelig man føler seg, plasserte nylig Israel som nummer 11 blant 158 land. Det er slett ikke verst, og her er både jøder og arabere med. Dessuten er landet nummer fem på OECD’s Life Satisfaction Index. Her er 36 land med i undersøkelsen, og Israel er foran både USA, Storbritannia og Frankrike. Og vi snakker om mennesker som lever i et særdeles fiendtlig nabolag.

Noe annet som er oppsiktsvekkende med denne enda nokså unge staten, er høy score på oppfinnsomhet og utdannelse. Bloomberg har en årlig oppfinnelses-index, i 2015 kom Israel på 5. plass på denne. En studie OECD-landene gjorde rangerte Israel som nummer fire av hvilket land som hadde prosentvis flest voksne med høy utdannelse.

Ta en tur på badestranden i Tel Aviv, eller gå i ett av de moderne shoppingsentrene. Der vil du se jøder og arabere fredelig ved siden av hverandre. Alt er ikke slik massemediene ønsker du skal tenke om dette landet. Også arabiske israelere er stolte av sitt land, og de færreste av dem har noen interesse av å flytte til en palestinsk stat – om den noensinne ser dagens lys. Til det har israelerne lykkes altfor godt med sitt prosjekt.

Men det finnes utfordringer. Venstresiden er som her opptatt av den arabiske minoriteten, og det er ingen tvil om at ting kan gjøres bedre. Arbeidsledigheten er høy, som det er i de fleste land med stor ekspansjon. Dette gjør at innvandrere fra underutviklede land stiller bakerst i køen, og må ofte ta til takke med dårligere betalte jobber – som her. Hvem har ikke kjørt taxi i Norge med en pakistaner som sjåfør?

For øvrig kan vi her oppe i nord glemme alt vi vet om politisk uenighet. Debattene du ser i israelsk politikk får de mest hardtslående på Løvebakken til å fremstå som søndagsskolegutter. Men som en venn av meg i Jerusalem pleier å si: – vi kan krangle så fillene fyker, men når vi blir angrepet, da står vi sammen!

Og angrepet blir de. Det er lenge siden noen har våget seg på regulær krig, men det er stadig bølger med terror. Sist ut var araberne, for det meste innbyggere fra de omdiskuterte områdene Samaria og Judea, som det siste halve året stadig har forsøkt etter beste evne å drepe og lemleste flest mulig av sine jødiske naboer. De har brukt biler som de har kjørt inn i menneskemasser på busstopp, steiner har blitt kastet mot passerende biler, noen har brukt brannbomber eller skytevåpen, og de siste månedene har bruk av kniv og andre skarpe gjenstander vært i vinden. Sist ut i denne rekken av heltemodige handlinger var da to gamle kvinner på 82 og 86 på spasertur ble brutalt stukket ned av etter alt å dømme arabiske tenåringer.

I den politiske maktkampen brukes alle midler, og den sittende regjering får som alltid skylden for det som skjer. Det som er et faktum, er at slike hendelser ødelegger mulighetene for tillit og samhold, og polarisering og fiendskap øker. Araberne beskylder Israels ledelse for manglende vilje til forhandlinger, mens Israel peker på de offisielle palestinske myndighetenes lefling med terrorisme, og i mange tilfeller bidrar de også direkte til dette. I det senere har det også her i Norge blitt pekt på den ukritiske pengeoverføringen til de palestinske selvstyremyndighetene – penger som faktisk går i lommene til dem som utøver terrorisme – som lønn.

I tillegg sitter de muslimske lederne i Iran og truer Israel med fullstendig utslettelse. Til det trenger de kjernefysiske våpen, – og gjør det klinkende klart at de prøver å skaffe seg slike. Så bare vent! I denne heksegryten manøvrerer den siviliserte verden seg inn og skaffer seg en avtale med Iran der sistnevnte sitter med styringen, mens Vest prøver å inngi et inntrykk av at alt er under kontroll. I Israel har debatten gått høyt. Det skulle ikke forundre om den vanlige israeler har mer faktakjennskap enn den amerikanske administrasjonen om disse sakene.

Alt til tross, livet smiler til den unge staten. De som har vært på Tel Aviv Beach en varm sommerdag vet hva vi mener. Her kan du plutselig bli dradd inn i en svingende konsert med dans for alle, unge og gamle, jøder og arabere om hverandre.

Gratulerer med dagen, Israel!

Comments are closed.