Jimmy Carter fortsetter å spre løgner om Israel

"Velg-og-vrak"-diplomaten Jimmy Carter

“Velg-og-vrak”-diplomaten Jimmy Carter

 

Det er alltid interessant når Jimmy Carter løfter hodet fra dypet av sitt eksil-presidentskap, som et murmeldyr som aldri gir opp. Den største forskjellen er at når murmeldyrene løfter hodet, varsler det enten mer vinter eller en tidlig vår. I Carters tilfelle er det alltid Israel som svertes og anklages. Som den berømte spydigheten president Reagan serverte ham – passende og kontant: – There you go again. – Der har du det. Eller, – der ser dere.

Dette var en frase Reagan stadig kom med under valgkampen mot Carter, og siden gjennom hele sitt presidentskap, og som derfor ble en svært så effektiv talemåte.

Det nye er at Jimmy Carter bruker den nylige årsdagen for FNs delingsplan til å bli hørt. Han er simpelthen for smart til å gjøre feil av slike dimensjoner som dem han presenterte i sin artikkel i NY Times, så jeg må skrive det på kontoen for å villede leseren med vilje. La meg se på noen av feilene hans.

Det er Jonathan Feldstein som skriver artikkelen. Han er født og utdannet i USA. I 2004 emigrerte han til Israel. Feldstein er gift og har fire barn. De tretti siste årene har han jobbet med frivillige pengeinnsamlinger, og har skaffet seg respekt som brobygger mellom kristne og jøder. Han skriver på store kristelige nettsteder om Israel, og lever som ortodoks jøde.

For de uinnvidde: Hvis araberne (de eneste som ble kalt “palestinere” den gangen var jøder) hadde akseptert FNs delingsplan den 29. november 1947, så hadde de i dag hatt en stat side om side med Israel.

Carter benekter dette, og det er feil når han sier at “freden står i fare for å gå tapt”, som om Israel er den eneste årsaken til fraværet av fred. Faktum er at om araberne la ned sine våpen og stoppet sin retorikk og sin oppfordring til vold mot Israel, så ville de hatt fred i morgen. Han skriver med arroganse, som om kun hans stemme var den gyldige. Sannheten er at mange presidenter har sagt sannheten, den sannheten som Carter så beleilig ignorer.

For eksempel president Clinton, fra samme parti, Demokratene. Han kan trygt sies å ha brukt mye tid på konflikten mellom Israel og araberne. Clinton anklaget palestinerne direkte for at forhandlingene ikke lykkes i hans presidenttid. “Det tok livet av meg å gi palestinerne en stat. De avviste en avtale jeg hadde til dem, som ville ha gitt dem hele Gaza … mellom 96 og 97 prosent av Vestbredden, land i Israel som kompensasjon, i det hele tatt.” Han ga Arafat direkte skylden for at Camp David-forhandlingene i 2000 mislykkes.

Carter fortsetter med alle sine halve sannheter, ikke-sannheter og halvkvedede viser å anklage Israel for det faktum at palestina-araberne ikke er israelske borgere. Selvfølgelig er de ikke det. De vil ha sin egen stat. Hvorfor skulle de være israelske borgere? Mange palestinske arabere har ikke noe statsborgerskap der de lever i Syria, Libanon og andre steder. Hvorfor plukker Carter ut Israel, den jødiske staten som ansvarlig for å gi statsborgerskap til ikke-israelske palestinske arabere som lever i det palestinske selvstyreområdet? Har ikke alle stater egentlig rett til selv å bestemme hvorvidt enhver uten borgerskap skal få borgerskap?

Han legger til den absolutte løgn at “de fleste (palestinske arabere) lever under israelsk militærstyre.” Det er absurd. De fleste, den store majoritet av dem, lever under palestinsk selvstyre eller er styrt av Hamas. Dette er enkle fakta som han med vilje snur på hodet.

Carter blåser opp antall israelske beboere i Judea og Samaria, “Vestbredden” (eller det han kaller Palestina) med rundt 50 %, fra rundt 400.000 til 600.000. Han må hatt hodet sitt sittende fast i forholdene da han selv var president og inflasjonen var rekordhøy.  Uansett, han tar grusomt feil, og det med fullt overlegg.

Det er mange narrativer i det som utgjør konflikten her, men å ignorere og presentere fakta feil er under beltestedet. Carter har drukket palestinsk boblevann, og med det følger 100 prosent anklage mot Israel, og 100 prosent frikjennelse for palestinerne. I den verdenen kan Israel ikke gjøre noe som helst riktig, og palestinerne ikke noe galt, slik Carter ser det.

For eksempel ignorerer ikke Carter bare at tusener av israelere (og amerikanere) har blitt drept og lemlestet av palestinsk arabisk terror bare siden han selv forlot kontoret, men i sin beryktede bok hvor han beskylder Israel for apartheid, antyder han at slik terror er legitim. Carter ignorer de flere titalls terrortunneler som er bygget, og de tusener av raketter som hans venner i Hamas har avfyrt, og unnskylder oppførselen deres med at “gutter er gutter”. Han ser helt bort fra det foraktelige tyveriet av ressurser som kunne ha blitt brukt for å bygge den staten Palestina han gjør seg til talsmann for, i stedet for å ødelegge Israel med dem. Carter lukker øynene for at Hamas bruker sivile som menneskelige skjold – selve definisjonen på en krigsforbrytelse.

Verdensledere har fordømt Hamas’ brudd på menneskerettighetene. Man kan nevne president Obama, generalsekretær Ban Ki-Moon, statsminister Cameron, kansler Merkel, president Hollande og statsminister Harper. President Clintons kommentar er kanskje den tydeligste:

Hamas var fullstendig klar over hva som ville skje om de lot det regne raketter inn i Israel. De avfyrte ett tusen, og de har en strategi som går på å presse Israel til å drepe deres egne sivile slik at resten av verden vil fordømme dem. De (Israel) vet at når Hamas angriper dem, så har Hamas regien på en situasjon som de ikke kan tape, politisk sett. For de (israelerne) kan si: – hvis jeg angriper dem tilbake, så gjemmer de seg alltid bak sivile. Da dreper jeg sivile. Og hvis vi ikke gjør det, så ser vi ut som tåper som lar noen skyte ett tusen raketter på oss, og vi responderer ikke.” Men Carter forblir døv, stum og taus.

Og Carter leer ikke på øyelokket over at dette “Palestina” ville ha blitt Judenrein. Det ville blitt forbud for jøder å bo der, selv om dette kolliderer med hele Delingsplanen han skriver til minne om. Man kunne kalle dette “velg og vrak”-diplomati.

Under et besøk i Israel i 2009 var Carter i nabolaget mitt sør for Jerusalem. Han refererte til dette som områder som Israel vil beholde i en endelig løsning. Nå er det ikke opp til Carter hva Israel skal gi fra seg eller ikke, men han motsier seg selv når han bruker uttrykket at “alle israelske bosettinger er illegale.” Carter presenterer det som om det ikke finnes like gyldige, men motsatte meninger. Han preker som om hans syn er evangeliet, som om hans initialer gjennomsyrer ham med guddommelig sans. Hvis slike samfunn var ulovlige, hva gir Carter retten til å bestemme hva som kan forbli eller ikke forbli israelski en fredsavtale med våre naboer?

Carter utgir seg for å være kristen, men noen må ha puttet et viskelær inn i bibelen hans og tatt bort alt som står om at Gud ga Israels land til det jødiske folk. Kunne noen være så snill å sende ham en ny bibel og be for at han må finne veien?

Jeg har fulgt Carter siden jeg var student på Emory, da han begynte på det vi kaller hans eksil-presidentskap. Han er fremdeles sint for at han tapte valget i 1980, og at statsminister Begin ikke vendte om og gjorde alt som Carter ønsket under fredssamtalene med Egypt. Jeg har utfordret ham personlig på hans halvsannheter og feil påstander, også skriftlig. Vi var vant til det den gangen, og dessverre har ingen ting endret seg. Hans ondskap mot Israel sprer seg som hjernekreft, og er en sykdom han bruker for å smitte andre. Han trenger at noen utfordrer ham og ikke tillater at disse feilaktige påstandene går upåaktet hen. President Reagans hånlige bemerkning er like gyldig i dag som den gangen.

Comments are closed.