Charlotte

Charlotte Salomon

Charlotte Salomon

Historien om Charlotte Salomon griper deg. Er du åpen for det, kjenner du at forfatteren lot seg besette. Den er skrevet på en meget spesiell måte. En fortellerstil som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. De korte setningene hugger seg fast. Forfatteren beskriver selv hvorfor det ble slik, typisk nok midt i boken, midt inne i historien. Hvordan han gang på gang starter på arbeidet med boken, men møter veggen.

Besettelsen lar seg ikke beskrive på noen annen måte, det måtte bli slik. At det går i stå ved hvert punktum. At det var umulig å komme videre. At han måtte skifte linje for å puste.

Og det er en særdeles gripende beretning. Vi blir presentert for Charlottes begavede, men dysfunksjonelle familie, på mange vis et ulykkelig familieliv preget av depresjon og fortvilelse. Flere familiemedlemmer begår selvmord. I tillegg til de utfordringene det er bare å overleve med psykiske plager, kommer det faktum at Charlotte befinner seg i et Tyskland som beveger seg mot det folkemordet som skulle finne sted. Holocaust.

Charlotte er en kunstner. Hun er mer enn det. Som eneste jøde får hun en plass på Kunstakademiet i Berlin. Men når geniet hennes slår inn og hun vinner førsteprisen, kan hun ikke motta den. Det må en annen, “arisk” elev gjøre for henne. Hun blir ikke en gang nevnt når venninnen, den blonde Barbara tar imot prisen med et smil.

Denne unge kvinnen lever sitt liv med intensitet og lidenskap, noe den franske forfatteren formidler på en eminent måte med sine korte setninger og små observasjoner. Han blander nåtid og historie på en effektfull og til tider morsom måte. Boken er på en måte like mye en fortelling om hans egen forskning og fascinasjon for Charlotte, som om hovedpersonen. De små glimtene fra dagens virkelighet er med på å gi fortellingen autentisitet. Kjente navn fra krigen, både steder og personer, dukker også opp og gir liv til omgivelsene.

Jeg visste det med én gang jeg oppdaget Liv? eller Teater? Alt det jeg elsket. Alt som hadde fascinert meg i årevis. Warburg og malerkunsten. Tyske forfattere. Musikken og fantasien. Fortvilelsen og galskapen. Alt var der. I en eksplosjon av sterke farger.

Her beskriver forfatteren sitt møte med Charlotte. Boken er hovedsakelig basert på dette selvbiografiske verket. Det er vanskelig å la være å søke opp Charlotte Salomon på nettet etter å ha lest den. Og det gjør inntrykk å se bildene. Glade og muntre, men også med en uendelig tristhet i seg.

Og som han skriver selv: Denne romanen er inspirert av Charlotte Salomons liv. En tysk kunstner som ble drept da hun var tjueseks år gammel og gravid.

Etter hvert møter hun sin store kjærlighet, Alfred. Han er sanglærer for Charlottes stemor Paula. Men også her får hun en uforholdsmessig stor andel av det smertens beger som er tømt ut over menneskeheten. Mannen hun elsker, har selv store plager, og det er ikke noe langvarig forhold. Ikke for ham. Kanskje det ikke en gang noen gang var kjærlighet for ham. Kanskje det som hendte dem, like gjerne kunne hendt med en annen. Kanskje han bare trengte nærhet. Han er egentlig først nokså begeistret for Paula. Han var soldat og har sine plager etter den første krigen. Ikke klarer han å binde seg heller, kunstnersjelen.

Charlotte sitter rett opp og ned på sengen i dagevis. Hver eneste tanke kretser om Alfred. Det begynner å ligne en besettelse. Senere tegner hun ansiktet hans om og om igjen. Flere hundre skisser av hennes elskede. Hun husker også hvert eneste ord han har sagt. Nåtiden begynner å anta form av evigheten.

Etter den første natten deres forsvant han igjen. Ikke et pip.

For Charlotte er det definitivt det: en intens, altoppslukende og livslang kjærlighet. Hun er snart i den mørkeste kjeller, snart i den syvende himmel. Hun hopper opp og ned i sengen, lykkelig og fjollete. Så er hun redd og mørk til sinns i neste øyeblikk. – Galskap ligger tross alt i familien, skriver forfatteren. Som hos så mange kunstnere blir smerten synlig i kunsten. Kanskje den også driver den. Alfred er med henne i svært mange av bildene hun maler resten av sitt korte liv.

Handlingen skal ikke røpes, men den endelige slutten er vi kjent med allerede fra begynnelsen. De kyniske og onde kreftene som får medmennesker til å ta livet av en gravid, ung kvinne, er beskrevet og analysert i tusenvis av verker siden massemordet i krigsårene, og kommer til uttrykk også her. Men vi får også se enkelte lysglimt, vi blir vitne til en overraskende medfølelse fra mennesker som ble utkommandert for å gjøre den grusomme misgjerningen å utrydde et helt folk. En tysk soldat redder en gang livet til Charlotte. Uten at det hjelper så mye.

Vi får også et innblikk i de grusomme dilemmaene jødene ble stilt overfor, og de vanskelige valgene. – Skal vi gjemme oss og unngå å bli drept? – Eller skal vi melde oss og unngå å bli drept? – Skal jeg trygle om å få dele dødens skjebne med henne jeg elsker, som bærer mitt barn? Eller skal jeg la henne dø alene?

charlotte_1

 

Vi har kontaktet forfatteren, David Foenkinos, og stilt ham noen spørsmål for å få vite mer om hvorfor og hvordan boken ble til. Han bekrefter det han skriver i boken: det har vært en besettelse for ham.

– Boken du skrev er veldig forskjellig fra alt annet. Veldig spesiell. Leseren kommer under huden på Charlotte. Er dette noe du valgte spesielt for denne boken, og ønsker du å sette leseren i en spesiell stemning ved å gjøre det slik?

– Det tok meg ti år å skrive denne boken. Det var veldig vanskelig å uttrykke det jeg følte for henne. Og selvfølgelig tok det meg også lang tid å lete opp detaljene om henne. Etter mange år forsto jeg at dette ikke kommer til å bli noen klassisk biografi, men mer en emosjonell biografi.

Jeg ønsket å skrive om arbeidet med å nøste opp livet hennes, og også forsøke å sette ord på følelsene mine og hvorfor hun gjorde sånt inntrykk på meg, om livet hennes og den gripende avslutningen på livet hennes. Jeg ønsket at leseren kommer med meg og oppdager Charlotte.

Den overveldende mottagelsen av boken overgikk alle mine forventninger. Og nå er det en mengde mennesker som vet hvem Charlotte Salomon er. De kjenner hennes arbeid. Det var hovedhensikten med å skrive boken. Det var en slags kamp mot det faktum at hun var glemt.

– Hva fikk deg til å skrive om Charlottes skjebne, og når og hvorfor ble du interessert i skjebnene til noen av de millioner av jøder som ble drept under nazistenes regime?

– For å være ærlig, så ønsket jeg ikke å skrive noen bok om naziregimet eller krigen. Jeg oppdaget Charlottes arbeider, og det var dem som tok hjertet og sinnet mitt. Jeg tenkte at hun var så moderne, så brilliant. Hun malte det forferdelige livet sitt med en masse humor og farger. Det er fullt av kraft. Jeg har aldri følt noe slikt overfor andre kunstnere. Jeg er full av beundring. Så derfor ville jeg skrive om henne. Hennes liv og død er bundet til nazistene. Men boken bærer Charlottes navn. Den forteller historien om hvilken kvinne hun var.

Hva er etter din mening ditt viktigste budskap i boken, det du ønsker at leseren skal huske når han har lest den, og hva slags spørsmål vil du at folk skal sitte igjen med når de er ferdig med den?

Jeg bare vil at de skal google Charlotte Salomon. Jeg bare ønsker at de skal oppdage arbeidet hennes og hvordan hun overlever ved å komponere sin kunst.

Etter å ha lest boken sitter man tilbake med en uendelig tristhet og medfølelse. Den beskriver et medmenneske som måtte lide noe forskrekkelig. Ikke bare fordi hun var jøde og derfor måtte dele skjebne med seks millioner andre kvinner og menn, jenter og gutter, gamle som unge, men fordi hun hadde fått utdelt gener som ga henne en uforholdsmessig stor andel av følelsesmessige plager. Mye mer enn hva er forsvarlig for et ungt menneske, egentlig. Man skulle så gjerne hjelpe. Komme med noen gylne ord, noe som kunne løse situasjonen for de ulykkelige. Historien kunne slik sett like gjerne hatt tittelen “Les Miserables”, en tittel som godt kunne stått som overskrift over svært mange menneskeliv gjennom disse årene.

David Foenkinos: Charlotte Oversatt fra fransk av Agnete Øye Solum | Bokvennen 2017

OM JØDENE I FRANKRIKE
Frankrike hadde da jødeforfølgelsene brøt ut i 1940 rundt 340.000 jøder. Mer enn 75.000 av disse ble deportert til Tyskland og det okkuperte Polen mellom 1942 og 44, godt hjulpet av Vichy-regjeringen og det franske politiet. Rundt 72.500 av de deporterte jødene ble drept.

Frankrike har i dag verdens tredje største jødiske befolkning, etter Israel og USA. Man regner med at det finnes mellom 480 og 500.000 jøder i landet, de fleste i Paris, Marseille, Lyon, Nice, Strasbourg og Toulouse.

I Israel bor det nå rundt 200.000 jøder som kommer fra Frankrike. Utvandringen startet rundt 2010, etter en rekke angrep mot enkeltpersoner og jødiske institusjoner. Den grusomme kidnappingen og påfølgende tortur i tre uker av 23 år gamle Ilan Halimi i 2006 kan også ha vært en årsak til at jøder begynte å føle seg utrygge i landet.

SPJC, en sikkerhetstjeneste for jødiske samfunn i Frankrike utgir hvert år en statistikk over angrep mot jøder i landet. Statistikken er dyster lesning. Bare i 2015 ble 29 jøder drept. 808 hendelser ble politianmeldt, noe som var rekord. Samme år utvandret rundt 8000 franske jøder til Israel. Dette er 1000 flere enn året før.

Kilder: Wikipedia, franske medier, Senter mot antisemittisme

Først publisert i Norge IDAG

Comments are closed.